sanseløgn

Fences

jeg er ikke bra nok, det er nok derfor.

jeg vil ikke våkne. slumrer tusen ganger, men så er jeg så forsen at jeg ikke kan utsette møtet med det kalde gulvet lengre. jeg trekker meg unna - og du holder meg fast. åja, nei, jeg kan jo ikke møte alles ønsker, så da får jeg møte dine.

klokken har blitt for mye til at jeg skal rekke skolen, det skjønner jeg når jeg sitter på bussen. to stopp, løp over veien, inn på metroen. det tar åtte minutter før jeg når byen, noen ganger syv. i dag tar det syv. hvis jeg så løper og har nøklene klar når jeg når døren, da vil jeg fortsatt være 3 minutter for sen.

handling - konsekvens

tre av oss har møtt opp, og ingen av dem er læreren. nei, for vi skulle jo begynne to timer senere i dag, det var jo selvsagt. når jeg for en gang skyld gidder å bry meg om å rekke det. det er mange ting jeg ikke rekker. jeg rekker ikke å ta vare på meg selv for eksempel. eller å gå på butikken. det er andre ting som er viktigere, som tar tid.

tiden. din djevel. du frarøver meg min ungdom, min familie, mine venner, fantastiske stunder før jeg har våknet om morgenen, og du begrenser meg. du tvinger meg til valget, selv om du vet at jeg blir syk av valg. her sitter jeg med to timer jeg selv må fylle med noe, og det føles så håpløst fordi jeg skulle gjerne tatt vare på denne tiden, og brukt den til noe mer fornuftig senere.

på andre siden av havet tikker og går tiden i samme hastighet.

du, jeg. rom er også noe som irriterer meg. tankene mine kommer ut i et rot og jeg får ikke sagt det jeg skulle si. jeg tror ikke du kan forstå hva jeg mener gjennom denne teksten. men denne følelsen av å kaste bort noe dyrebart er ganske råtten.

det er øyeblikk som dette. jeg leser et avsnitt av noen andres tanker. og jeg vet at jeg ikke bør lese, at jeg må skjerme mitt altfor mottakelige sinn for det jeg leser. men jeg kan ikke. jeg kan ikke fordi jeg har en evig fascinasjon med det selvharmende i det hele, og selv om jeg ikke klarer oppdrive noe som helst lengre, kan jeg fortsatt føle. jeg føler, og jeg kan starte en dag med å føle meg fantastisk, og ende den med å drukne i tårer. jeg håper jeg klarer å se forbi alt jeg misunner i deg når du kommer. og at du kan se forbi mine feiler. men jeg vet du kommer til å tenke over det. alt er tusen ganger forskjellig fra sånn som jeg hadde det for ett år siden. jeg savner det, og jeg savner det ikke. jeg kommer over det. jeg kommer aldri over det fordi det ligger i hodet mitt. jeg blir gal av meg selv, av alt jeg kunne vært. jeg føler ikke lidenskap lengre, ikke ovenfor noen ting. jeg lurer på hva jeg gjør. hvor skal jeg hen. alt var mye tryggere før, da jeg ikke beveget meg mot noe, da jeg stod stille, men nå skal jeg liksom ha en utvikling, finne noe nytt i meg selv, og jobbe hardt med å utvikle dette slik at jeg kan bli voksen, finne meg en jobb som ikke er der i et konkurranseinnstilt marked, og jeg liker ikke å konkurrere for jeg tror ikke jeg kan vinne. jeg mangler troen på meg selv. jeg vil være glad med meg selv og det jeg gjør. jeg trenger noe mer. jeg skulle ønske jeg kunne skru av alle tanker jeg noen gang har hatt om min egen kropp, og bare starte på nytt. jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å la dette stå, for seriøst, det er et utbrudd, og jeg føler ikke det samme i morgen. i allefall håper jeg at jeg ikke gjør det. og alt dette startet fordi jeg leste noen andre følelser og kjente meg igjen i dem. faen.

jeg savner alltid den jeg var. selv når jeg på det tidspunktet hatet det jeg var.

jeg er opprevet innvendig

det er ingen som virkelig liker hverandre, og i hvertfall ikke meg. ørene mine er slått følelsesløse av ord som sies når jeg vender meg den andre veien, og jeg tenker at alle tingene som gjør at vi føler, er inni oss, men dette er noe ingen bryr seg om. jeg forsøker, men jeg klarer ikke alt dette på overflaten og jeg er usikker nok fra før. er det rart at man kun holder fast i de oppriktige når falskheten er som en evig tåke utenfor og det eneste som betyr noe er å vite at noen bryr seg.

jeg er så lei at jeg vil bare spy opp alle tankene mine, følelsene mine og det som tar opp plass inni meg.

we are the future

we are death; dying with each day

chasing the end and whatever lies behind

but we are the past,

we are breathing and fogging up intentions

heading towards nothing and coming from the same,

aslo.

the ties of the endless past and post

will make for inspiration and desperation,

and however tiredness or melancholy

rocks our souls

we shall continue; fastpacing and heartbreaking

and unfolding

over, over and over

because this is life

this is death

and we shall live it

and die.

jeg er tilbake her hvor jeg har vært så mange ganger før. hver gang jeg tror at alt ordner seg om jeg bare gjør hva andre forventer av meg, stopper det opp slik som dette. det trenger ikke stoppe. men jeg merket det før jeg skulle dusje tidligere i dag; hvis jeg lar alt fortsette slik det er nå så kommer jeg før eller siden til å skremme bort alle rundt meg. de aner ikke hvor stort potensiale jeg har til å bli gyselig ekkel. jeg merker det allerede nå.

 

jeg ligger i sengen om natten og klemmer dyna hardt inntil kroppen. jeg later som om jeg er den, dyna. luftig og varm og trøstende. med evnen til å forføre mine besøkende hver morgen til å tro at jeg er en god priotitet. eller puta. ei pute er også en gjenstand jeg kunne likt å være. det blir gjerne sånn hvis jeg ikke får sove om natten. jeg tenker på alt jeg heller ville vært. passer på å ikke ta et for langt blikk innover meg selv, heller tenke på andre ting. når du ser på mennesker og tenker æsj, da tenker jeg wow. andre ganger er det motsatt.

 

jeg vet ikke hva jeg skal synes om din reaksjon da jeg fortalte deg hvorfor jeg gråt i kirken. jeg passer på å starte hvert avsnitt med jeg. det er noe galt med hvordan jeg føler meg. noen dager går står jeg opp og hater verden og ønsker mest av alt å teipe et skilt på ryggen min, ”ikke snakk til meg” og andre ganger er jeg irriterende fornøyd uten grunn. jeg har ingen grunn til å være fornøyd – jeg har all grunn til å være fornøyd. i dag møtte jeg meg selv i døra, og så at jeg ble nødt til å filleriste min egen kropp for å nå inn til hjernen. ikke vær dum. fortsett løpet. selv om du har fått streng beskjed om å endre deg, er det fortsatt noen ting du kan holde igjen på. det viktigste er å ikke forråde deg selv, resten kommer i andre rekke. er det ikke rart hvordan du opererer som din egen fiende?

vent litt, nå skal jeg bare reise i tid en stund. jeg klarer meg nemlig ikke uten fortidens renhet, og nåtiden føles jo så tung. om en halv time er alt bra igjen.

 

du må huske på å huske på alt jeg har fortalt deg. med en gang du glemmer så er det ingen vits lengre. jeg har gått i lære hos snusmumrikken, synd at du ikke hørte hva han sa. et minne fortalt blekner i forhold til et minne opplevd. og så husker du ingenting av hva som egentlig skjedde. kan de aldri la meg være ifred med turene mine?!

 

nei nå, vet du, nå skal jeg fortelle deg en historie, for jeg holder på å kjede meg i hjel. det var en gang en jente som ble forelsket i en gutt. sammen elsket de, men det var kun hun som elsket, han var tom. en dag røkte jenta ti sigaretter før hun ringte og sa; kan du ikke bare si det som det er? det ble stille, og så fortalte han det, hvorfor han aldri ringte eller kysset henne i nakken når de hadde hatt sex. jeg er ikke forelsket i deg, sa han, unnskyld. er ikke det det dummeste du har hørt? jeg hater kjærlighetssorg.

 

jeg var foressten å kjøpte juice her om dagen, for den var på tilbud på hypermarkedet. men da jeg kom hjem smakte juicen blod. jeg ble så forskrekket at jeg mistet kartongen i gulvet og utover rant det, en flod av blod fylte kjøkkenet mitt, og det var så mye at jeg ble bekymret for chinaserviset i hyllen over kjøkkenbordet. ut rant det og mye var det og til slutt svømte jeg i det; mitt eget blod. hvor er fruktkjøttet! ropte jeg, hvor er appelsinen og syrligheten og c-vitaminene de lovte meg herregud jeg skal aldri gå på hypermarked igjen! et par dager senere var det noen som fant den blodige kjolen jeg hadde kastet fra meg i elven, og det ble stort avisoppslag og ingen fant noensinne gjerningsmannen eller den døde.

 

hysj, vi må være stille, sier jeg, for alle sover. tenkte vi kunne sove her oppe for en gangs skyld, selv om jeg vet det blir dårlig luft etter en hel natt i et så lite rom, er det greit? jeg er så glad du ble med meg hjem, jeg er jo så ensom for tiden, ja jeg vet ikke riktig hva det er, men det er fint å ha noen å snakke med. i know whats on your mind, there will be time for that too if you hang with me.

 

når jeg er alene.

 

en slags nattlig rastløshet har bitt meg. jeg ligger våken om nettene, fins ikke trett selv om jeg var det tidligere på dagen, og klokken blir ett, to, tre og jeg ligger våken. det har blitt til at jeg ikke engang prøver å sove, kler ikke engang av meg før jeg kryper inn i dyna og neste dag står jeg opp i de samme klærne selv om jeg ser utsovd ut og ikke har vasket meg på fire dager. i stedet for å sove gjør jeg andre ting, ser film, hører på stemmer som forteller historier i øret mitt, tenker og prøver å ikke tenke, står opp og drikker vann og svelger piller, vandrer rundt, fryser på føttene, går og legger meg igjen. en natt da snøen falt utenfor, åpnet jeg vinduet i rommet så langt det gikk. ute var det tunge flak, ikke puslesnø, men slik snø som skyer til alt du ser, som ser så fin ut under lyktestolper og foran opplyste vinduer. ingen vinduer var lyst opp den natten. jeg klatret opp i karmen, hang meg ut, strakk en hand mot takkanten til garasjen til høyre, holdt meg fast med den andre, stod opp, tok sats, trådte i et hopp over på taket og rullet over på ryggen, takk gud jeg er trygg og endelig kan jeg slappe av litt og ikke bry meg om følelsene der inne eller mobilen som aldri ringer eller puta som er for flat eller vannet som smaker jern eller søvnen som aldri kommer. mørket holdt på å gli over i en slags beroligende lillafarge og jeg sovnet der ute på taket og snøen falt tett rundt meg, pakket meg inn helt til man ikke kunne skjelne konturene av meg, se at det var et menneske under alt der oppe. akk, jeg er så dramatisk. men om ikke tidsreisen drepte meg, eller blodstrømmen gjorde det, tror jeg at jeg var trygg der oppe og sannelig er jeg jo her fortsatt.

Jeg har ingen følelser lengre; jeg går rundt i et tomrom som er livet mitt, ikke tomt, men kjensleløs. Flimmer av minner og bilder når meg om natten, stillheten blir fylt av grønn latter og jeg vil finne deg, snakke med deg, men du er et annet sted. Mykere og mykere blir hodeputen min, bakhodet klør og jeg får en trang til å klippe av meg alt håret. Fins jeg slik du gjør i alt det kullsvarte? Batteriet mitt holder på å flates skjønner du. Det går mot enda en slutt og jeg vil bare spole forbi mellomtiden, tiden som er mellom høydene. Vær glad i meg. Elsk meg. Jeg vet ikke hva det betyr, men jeg savner deg når du ikke er her, du er her for mye og jeg klarer ikke rive meg løs, men du er her aldri og jeg trenger deg.

 

Jeg bråvåkner, svømmer under vann, trangen til å være etsteds annet i en annen tid strammer og pusten når ikke lungene tidsnok, jeg svelger vann og drømmer i våken tilstand og kommer meg ingen steder fordi sengen står i ro og selvfølgelig kan jeg ikke ringe nå. Jeg har jo nettopp funnet meg selv, men jeg er ikke den eneste og blir dratt tilbake, må rydde opp gammelt rot og alt er min egen feil. Dette vannet er skittent av gamle tanker og jeg hadde lagt det bak meg, men så glemte jeg å være forsiktig.

 

Jeg tenker at om du hadde vært her så ville jeg sluppet tenke. Så kunne vi bare være og ikke si et ord.

det er visst jul. det bringer med seg mange vanskelige situasjoner.