sanseløgn

Jeg er ikke like selvsentrert som jeg brukte å være. Jeg ser klart utover fordi jeg stort sett har klart å glemme å synes synd på meg selv. De gangene jeg skriver her bruker jeg å være lei meg, dette stedet er min avløsning for alt som tynger. Men jeg er ikke lei meg nå.

Jeg har virkelig lyst til å gjøre verden til et bedre sted å være. Rundt meg er det så mange blinde folk som ikke ser det vakre rundt dem. Jeg går forbi dem på gaten, men de møter aldri blikket mitt. De sitter på trikken som i en hypnose, løfter ikke et gram selv om en eldre dame må stå. Jeg tror at hvis vi klarer å se med frimodige øyne, så ser vi så utrolig mye mer. Det største studiet av foto har gjort med meg sålangt, er å hjelpe meg å se. Jeg har lyst til å ha med meg kameraet hele tiden, men noen ganger glemmer jeg dette. Jeg blir lei meg når jeg tenker på alle øyeblikkene jeg ikke har fanget. Et bilde en har i hodet kan aldri riktig forklares, og jeg vil vise noe til verden. Jeg har så lyst til å ta bilder av mennesker i naturen, til å samarbeide med flinke folk og få nye venner med like ambisjoner som meg. Min største drøm er å en gang i fremtiden jobbe tett med mennesker jeg stoler på, å utvikle ideer og fullføre dem og at det skal føles som vi er en vennegjeng. Jeg må bli flinkere til å ta med meg kameraet når jeg går ut, til å spørre vennene mine om vi kan reise på turer til sjøen og skogen og engen for at jeg kan fotografere dem i solskinnet.

Min største drøm er å bli ett med noe jeg ennå ikke helt har turt å la meg rive med i.

Jeg har ingen venner. Kjæresten min og jeg, vi elsker hverandre ikke. Jeg savner noen som ikke savner meg. Jeg har grått meg tørr tre netter på rad. Kanskje jeg prøver å forme andre mennesker til å bli sånn jeg vil at de skal bli. Forgjeves. Skuffelsen slår jo alltid inn idét jeg forstår at ingenting kommer til å forandre seg. Vi krangler og vi krangler. Det er bare det at jeg ikke er noe spennende lengre. Det har du selv sagt. Uansett hvor mange spill jeg prøver å komme på, uansett hvor mange overraskelser, uventede vendinger eller vakre historier jeg finner opp, så er jeg bare meg. Du finner meg middels attraktiv uansett. Hi. I used to be Thin. But now I'm Nothing. Akkurat nå har jeg ikke tro på min egen fremtid. Jeg gruer meg til å gå på trening. Jeg gruer meg når jeg skal treffe andre folk, når jeg skal på fest og når jeg skal gjøre arbeid. Jeg gruer meg til forandring, selv om alt allerede er helt annerledes. Føler meg klemt mellom alt som skal skje, og jeg kjenner min egen familie og mine venner mindre og mindre.

we are the future

we are death; dying with each day

chasing the end and whatever lies behind

but we are the past,

we are breathing and fogging up intentions

heading towards nothing and coming from the same,

aslo.

the ties of the endless past and post

will make for inspiration and desperation,

and however tiredness or melancholy

rocks our souls

we shall continue; fastpacing and heartbreaking

and unfolding

over, over and over

because this is life

this is death

and we shall live it

and die.

jeg er tilbake her hvor jeg har vært så mange ganger før. hver gang jeg tror at alt ordner seg om jeg bare gjør hva andre forventer av meg, stopper det opp slik som dette. det trenger ikke stoppe. men jeg merket det før jeg skulle dusje tidligere i dag; hvis jeg lar alt fortsette slik det er nå så kommer jeg før eller siden til å skremme bort alle rundt meg. de aner ikke hvor stort potensiale jeg har til å bli gyselig ekkel. jeg merker det allerede nå.

jeg ligger i sengen om natten og klemmer dyna hardt inntil kroppen. jeg later som om jeg er den, dyna. luftig og varm og trøstende. med evnen til å forføre mine besøkende hver morgen til å tro at jeg er en god priotitet. eller puta. ei pute er også en gjenstand jeg kunne likt å være. det blir gjerne sånn hvis jeg ikke får sove om natten. jeg tenker på alt jeg heller ville vært. passer på å ikke ta et for langt blikk innover meg selv, heller tenke på andre ting. når du ser på mennesker og tenker æsj, da tenker jeg wow. andre ganger er det motsatt.

jeg vet ikke hva jeg skal synes om din reaksjon da jeg fortalte deg hvorfor jeg gråt i kirken. jeg passer på å starte hvert avsnitt med jeg. det er noe galt med hvordan jeg føler meg. noen dager går står jeg opp og hater verden og ønsker mest av alt å teipe et skilt på ryggen min, ”ikke snakk til meg” og andre ganger er jeg irriterende fornøyd uten grunn. jeg har ingen grunn til å være fornøyd – jeg har all grunn til å være fornøyd. i dag møtte jeg meg selv i døra, og så at jeg ble nødt til å filleriste min egen kropp for å nå inn til hjernen. ikke vær dum. fortsett løpet. selv om du har fått streng beskjed om å endre deg, er det fortsatt noen ting du kan holde igjen på. det viktigste er å ikke forråde deg selv, resten kommer i andre rekke. er det ikke rart hvordan du opererer som din egen fiende?